It’s with great pleasure that BGE Contemporary Art presents the exhibition «Joy of Sublimation» by Fredrik Raddum. This is our third exhibition by the artists.
The sculptures and installations presented in this exhibition are a result of a two-year long process where the artist worked with granite, corten steel, stainless steel, brass, bronze, wood and carnival lights.
Through the works exhibited in «Joy of Sublimation», Fredrik Raddum explores the existential ideas about distraction, anchoring, isolation and sublimation. A big part of the exhibition is inspired by the Norwegian author and metaphysician Peter Wessel Zappfe and the French-Algerian philosopher and author Albert Camus and their respective ideas about our existence.
Whilst Zappfe believes that life is so awful that it would be reasonable to erase all of mankind, Camus argues that we should accept the absurd, understand that life is pointless and revolt.
With the exhibition «Joy of Sublimation» Raddum invites us into his existential universe and shows which directions life can take. Do we dare look the absurd in its eyes, or do we let distractions take control? When it comes to life, the only thing we can do is spin the wheel of fortune.
Den virkelige anstrengelsen
"En vårdag jeg skulle gå en tur i skogen, møtte jeg naboen min, Fredrik. Han bor der i skogkanten, i de samme kunstnerboligene som jeg bor i. Vi slo av en prat, og jeg husker ikke hvordan vi kom inn på Albert Camus, men det er jo mange som leser Pesten for tiden, kanskje hadde det noe med det å gjøre.
Jeg har bestandig funnet trøst i å lese Camus. Det hjelper at han har vært her på jorda før meg; når han har vært her, så skal jeg klare å være her også. Han er blitt en av forfatterne som jeg har en pågående samtale med; vi snakker om litteratur, om det jeg skriver, om det han har skrevet. Den Fremmede leser jeg hver gang jeg skal begynne på en ny roman, og ikke kan skjønne hvordan jeg skal få det til. Å lese noe stort skrevet av en annen forfatter er å åpne dørene for egen skriving, det åpner mulighetene for at jeg kan skrive noe godt selv. Jeg leser Den Fremmede og tenker at sånn gjør man det, sånn skriver man en roman. Før jeg skriver noe helt annet. Man skriver ikke det man vil skrive, man skriver det man kan skrive.
Fredrik fortalte at han var i ferd med å ferdigstille en utstilling hvor han tar utgangspunkt i Camus´ Myten om Sisyfos, noe som kjentes som et merkelig sammenfall – jeg la selv siste hånd på en roman hvor den samme boka går som en rød tråd gjennom fortellinga.
Det skjedde noe med meg da jeg første gang leste Myten om Sisyfos – det føltes sant, fremmed og gjenkjennelig på en gang. Det fikk verden til å se litt annerledes ut. Så hva er det med dette essayet til Camus, om kløfta mellom mennesket og verden – det absurde; om hvordan mennesket, når det ikke kan forklare verden som det lever i, føler seg som en fremmed? Camus er jo ikke den eneste tenkeren som har beskjeftiget seg med livets mangel på mål og mening.
Zappfe! sa Fredrik.
Kanskje var det Zappfe sitt kompromissløse Nei til livet videre, som var grunnen til at Fredrik hørtes oppgitt ut, nesten opprørt.
Fredrik viste meg inn i atelieret så jeg kunne se på arbeidet til den nye utstillinga. En liten hund hilste meg ivrig velkommen, assistenten stod og skar ut noe i bakhagen, rommet var fullt av store skulpturer, gipsskulpturer som snart skulle støpes i bronse. Å komme inn i arbeidsrommet er en ganske så annerledes måte å bli kjent med naboen sin på, sammenliknet med litt småprat i skogkanten om gårsdagens dugnad, det er å oppdage noe helt nytt ved et menneske.
Det er også spesielt å få oppleve kunsten i rommet hvor den blir skapt. Jeg tenkte på hvilken rolle lyset som kom inn gjennom vinduene hadde, størrelsen på atelieret, jeg måtte stå helt stille så jeg ikke skulle snuble i den knekte gipsfingeren på gulvet. Jeg forstod at fingeren nok ikke var rettet mot meg, men heller mot Zappfe.
Ifølge Zappfe tar vi i bruk unnvikelsesmanøvre, eller fortrengningsmekanismer, for å slippe å forholde oss til alle de metafysiske spørsmålene vi trekkes mot, og den påfølgende frustrasjonen som de manglende svarene vil fylle oss med. Manøvre som jeg kan kjenne meg godt igjen i, så dermed var kanskje fingeren rettet mot meg likevel.
Jeg så meg selv ligge fanget i bunnen av vedstabelen, fullstendig utmattet av arbeidet, men heldigvis for sliten til å tenke over meningen med livet. Jeg kan fortie problemet, la meg distrahere av stadig nye inntrykk utenfra, eller jeg kan forvandle smerten, gjøre den til noe annet gjennom skrivinga.
Jeg så meg selv i skulpturen Fredrik hadde skapt, i kunstnerens selvforherligelse, særlig glorien over hodet passer meg godt – jeg liker meg selv bedre når jeg skriver enn når jeg leter etter distraksjoner utenfor meg selv.
Men er det egentlig noe bedre? sa Fredrik. Kanskje ikke.
I følge Zappfe er ingen av disse løsningene verdige. Framfor å rette blikket til siden, må vi erkjenne problemet og ta i mot nederlaget med åpne armer. Den eneste utveien er å la menneskeheten dø ut – enten gjennom selvmord eller forplantningsopphør, sier Zappfe.
Dette er jo en løsning som kan gjøre hvem som helst oppgitt og opprørt. Så hvorfor være i disse tankene lenger enn man må, hvorfor bruke det i en kunstutstilling? Selv skriver jeg ofte ut fra noe jeg ikke forstår, noe som gjør vondt, det er som å pirke i et betent sår, det er å konstant tråkke på den vonde foten, dytte på den løse melketanna med tunga, jeg klarer ikke å la være. Hele tiden oppstår det nye brister i tankene mine, på forestillingen om hvordan verden ser ut, slik jeg ønsker at den skal være, og jeg må skrive for å helbrede bristene. Når jeg skriver er det som om jeg transformerer ørefikene livet gir meg, skuffelsene som kommer min vei, følelsene jeg ikke vil ha, tankene jeg ikke kan holde ut, om til noe annet. Det jeg skriver utfra, det jeg skriver om, vil da forandre seg, det blir til noe annet; å skape kunst er å kvitte seg med noe. Samtidig er det å holde fast, for nå er dette sinnet, denne smerten og håpløsheten fanget der inni kunsten, men som noe annet enn da det kun eksisterte inni meg. Jeg er selv blitt et annet menneske i prosessen.
Jeg kan oppleve noe liknende når jeg leser. Jeg kan kjenne igjen angsten hos K. når jeg leser Kafka, og dermed kan jeg plassere min egen angst i K., og sånn gjør Kafka det lettere for meg å bære min egen angst.
Etter Zappfe fant jeg Camus, sa Fredrik.
Jeg så på den tilsynelatende unnselige boka som lå på det lille bordet ved siden av døra ut fra atelieret, Myten om Sisyfos. I motsetning til Zappfe sier Camus at selv om livet ikke gir mening, så behøver ikke det å bety at man skal forlate det. Tvert imot! sier han. Man skal våge å se sannheten i hvitøyet, livet er absurd!, man skal la tanken nå grensene sine. Dette er den virkelige anstrengelsen, å holde seg fast der, så lenge det er mulig, undersøke hva som finnes i disse fjerne strøkene. Selvmordet, det fysiske eller det åndelige, er en flukt bort fra det absurde, mens det å leve i og med det absurde er et opprør mot den skjebnen som mennesket er tildelt.
Camus har tenkt disse tankene, pløyd opp tankebanene for meg, og da kan jeg som leser la tankene bevege seg ut i områder hvor jeg ellers ikke hadde tenkt at jeg kunne gå, ikke hadde mulighet til å gå. Ettersom jeg gjør tankene til mine egne, blir de et feste inni meg.
Noe fra Myten om Sisyfos som har satt seg fast i meg, er hvordan det er nærmere forbindelse mellom det absurde og lykken enn man kanskje tror. Sisyfos vet at hans stein er hans sak, at skjebnen hans tilhører ham og ingen annen. Og dette universet hvor det ikke finnes noen annen herre enn ham selv, oppleves ikke lenger som goldt og intetsigende, det er tvert imot uendelig rikt – hvert eneste korn i steinen og hver eneste bit av det nattemørke fjellet utgjør alene en verden. Derfor må man tro at Sisyfos er lykkelig.
For meg er ordene jeg skriver den steinen som jeg bærer på, for Fredrik er det skulpturene. Og da spiller det kanskje ikke så stor rolle om det også er en fortrengningsmekanisme eller unnvikelsesmanøver.
På vei ut i skogen igjen nikket jeg farvel til skulpturene som nå hadde fått noe levende ved seg, de hadde fått hver sin personlighet, etter denne tiden jeg hadde tilbragt sammen med dem."
- Kjersti Annesdatter Skomsvold