Overganger
Tenk om et maleri ikke blir sett av andre enn maleren.. Det fins vel allikevel i verden, rent fysisk. Men har det noen funksjon?
Det var det året jeg begynte å snakke med meg selv. Ikke at jeg aldri hadde gjort det før, men det pleide å begrense seg til enkeltord og plutselige utbrudd; ‘Oker, ikke kadmium!’, kunne jeg plutselig rope. Eller, ‘Kaffe!’, hvis jeg følte at jeg trengte belønning. Ikke uvanlig hvis man tilbringer dagene alene og stillheten i rommet, -atelieret i mitt tilfelle, blir trykkende.
Men, dette var noe annet. Jeg var kommet hjem fra et langt arbeidsopphold, med en halv utstilling på rull i bagasjen, da landet stengte. Det var bilder som skulle spennes opp på blindrammer og vises på nøytral hvit gallerivegg, og ved det rettferdiggjøre mitt fravær fra, og gjeninntreden i verden. -Slik jeg alltid har gjort det. Så da bildene ble stående usette, ubrukte på atelieret, mens smittetallene steg og all mellommenneskelig aktivitet opphørte, fikk jeg fullstendig visuell forstoppelse.
‘Jeg som trodde jeg kunne håndtert en lang fengselsdom, i isolat, bare jeg hadde malesaker’, sa jeg og skvatt av lyden av min egen stemme.
Bortfallet av den andres blikk devaluerer arbeidet i så stor grad at motivasjonen forsvinner.
Oppstår et vakuum i naturen, vil det umiddelbart fylles av noe annet. Forsvinner bildet, oppstår ordet.
Ordet mitt blir Alveklekking. Jeg har tittelen lenge før jeg har noe annet. Jeg melder overgang fra maleri til roman.
Min bestefar og hans lillebror tilbrakte sin barndoms somre i Nordmarka. Ikke som feriegjester, men som fastboende under åpen himmel. De ble kastet ut ved skoleslutt og fikk komme hjem i august. Det låter utrolig i dag, men det var ikke så uvanlig for hundre år siden. ‘Vær glad du vokser opp med varmtvann i springen og vegg til veggteppe’, sa mine foreldre, og henviste til bestefars kummerlige livsvilkår.
Det må da finnes en roman gjemt inne i denne familiefolkloren?
Jeg slektsgransker litt og dikter litt. Dikter mer. Later som jeg er forfatter. Jeg sitter foran peisen i atelieret. Lerretene er på lager og et gigantisk skrivebord blokkerer alle maleriske muligheter. Pendlerruten min tar syv minutter på sykkel. Hver dag passerer jeg en håndfull maskekledde levende døde, med headset og nedslått blikk, på min vei fra hjemmeskolebarna, til atelieret, som nå er skrivestue.
En plutselig frigjørende tanke; Tenk om det var hjemmelivet og skoledagen som var ulidelige prøvelser for brødrene. Tenk om de var Tom Sawyer og Huckleberry Finn -i Nordmarka! Før første verdenskrig!
Og da erstatter ordet bildet. Det ene tar det neste og sammen danner de setninger i en nødvendig rekkefølge. De tar over hodet mitt, blir barduner som holder det fast i en fortelling som bare utvider seg. Det blir et godt sted å være. Istedenfor å male bildene, skriver jeg dem ned.
‘Jeg skal aldri male mer, det er sikkert’, sier jeg og leser høyt for meg selv fra egen tekst.
Det blir fluefiske og vakringer og hummusgule tjern som lukker seg om solbrente guttekropper. Det blir nøkkeroser og abbortjern og lav sol gjennom granene og svermer av øyenstikkere som holder knotten unna. Det blir glimtet av en rev mot blåbærlyngen og liljekonvallens kvelende parfyme og ørret som freser i panna så det rumler i magen.
Det blir mange nok ord til å fylle tre hundre sider. Jeg kontakter et forlag.
Når manuset er skrevet ut og overlevert pent i hånda, forventer jeg den store tomheten.
Men, den kommer ikke.
Isteden skjer det en overgang. Ordene som har svirret i hodet i ti måneder har på snedig vis omdannet seg til bilder. Nye bilder. Jeg har dem på tunga. Men de krever en annen metode enn min innarbeidete teknikk, som er eggoljetempera på lerret. De krever større hurtighet og improvisasjon. Og risiko.
Jeg spenner opp bunkevis med akvarellark på plater og assosierer fritt. Lager ingen skisser. Heller på kaffe i forskjellige styrkegrader, gouache, farget blekk. Papiret sveller opp og trekker inn pigmentene -ujevnt og anarkistisk. Noen gjenkjennelige former oppstår og forsvinner. Lyst mot mørkt, opak mot transparent. I begynnelsen bommer jeg mye og kaster det meste. Det kan se ut som jeg treffer bedre hvis jeg ikke tenker motiv i det hele tatt, bare flate, strøk, farge. Jeg drar en vindusnal hardt gjennom halvtørr lavering. Det likner da noe -er det sol mellom graner? Med litt flaks kan den flekken på midten der bli ei ugle. La den tørke til i morgen. Begynne på et nytt. Hele tiden minne meg selv på å holde den forfengelige ambisjonen nede.
‘Verden er jo stengt. Får ikke vist det allikevel. Det er ikke så farlig hva det blir’, sier jeg til meg selv.
Men, det er gøy. Jeg blir trigget av det uberegnelige mediet der det skjer ting jeg ikke kunne forutsett. Er jeg inne på en helt ny retning? Noe jeg ikke har sett før? Men, man kan ikke helt løpe fra seg selv. Papiret fanger. Bildene blir typisk meg. Og det blir en serie. Innrammet blir de ferdige verk. Jeg får lyst til å vise dem fram -for levende mennesker på en åpning, med vin i glasset. Det gleder jeg meg til, kjenner jeg.
Verden har jo begynt å gløtte på døra. Det er en overgang. Er det verste over? Jeg har forresten helt sluttet å snakke med meg selv. Eller ikke helt, da. Akkurat nå klappet jeg hardt i hendene (heter ikke Elling for ingenting), og ropte ‘Kaffe!’